Fra kafé til kafé mot Himalaya

Dette er gammelt nytt, for nå har vi begynt med BikramYoga (badstueyoga) i Katmandu. Selv stive turkropper blir myke og fleksible:)

Lunsjpause på Magin Goth (3285 moh). BackPackerantrekket funka fint til 3500 moh. Det er litt forskjell på høyden her og hjemme..

Vi var lei av å reise da vi kom hit, og bestemte oss for å starte fra Katmandu. Eller to mil utenfor byen, om du vil. Første delen av ruta fulgte vi røret som fører vann til hovedstaden, så fortsatte vi opp mot fjellene. Endelig var det gøy med festival og folkevandring. Den første kvelden hang vi oss på en guttegjeng som var på vei hjem for å feire. De skulle gå samme ruta som oss, og vi hadde jo aldri gått i mørket siste timen om ikke guttene hadde forsikret om at det var trygt og at vi ville komme frem før det ble seint. Helt supert å være med å danse i gata da vi kom frem:)

De første dagene gikk vi opp og ned fra landsby til landsby, og drakk te ved nesten hver mulighet. Likevel holdt vi tidene Lonley Planet hadde estimert. Tro det den som vil;)  Vi ble ønsket velkommen av gjeterunger som ga oss blomster og ville bli tatt bilder av. Joda, de ville jo ha en penn for innsatsen eller noen rupier, men gikk like fornøyde videre da vi sa vi ikke hadde. Fikk litt dårlig samvittighet for at vi ikke ville gi fra oss noe, der vi gikk rike og stygge. Men da vi fant frem noen småpenger for å ha tilgjengelig til neste gang vi fikk blomster, var det ingen flere unger som ga oss noe.. Og billige penner er det bare dumt å gi dem, vi så mange nedtrampa pennelik på stien. Den dårlige samvittigheten fikk vi heller bøta på da vi gikk forbi en landsby hvor noen hadde hengt opp en lapp om at de dreiv å fiksa på et skolebygg og skulle jobbe og undervise der i 3 måneder. Vi møtte paret som var på veldedighetsferie, og de gjør helt sikkert noe bra så de fikk en slant.

Han var som andre tennåringer, mest opptatt av telefonen..

De to første dagene var vi egositiske og bar all bagasjen vår selv. Haha, fin måte å se på det. Så kom vi til vett og spurte på guesthouset der vi bodde om han visste om noen som ville være bærer for oss. Joda, han hadde en venn som jobbet som bærer, og han kunne fikse bærer til oss til morgenen etter. Morgenen etter stod nabogutten i finstasen, klar for å bære sekken for oss.. Vi tror vel ikke helt på at han er 18 år, slik som onkelen sa, og at han kunne engelsk var vel også en overdrivelse. Men han kunne alle stedsnavnene og visste hvor langt det var mellom selv om dette var første gang han bar for turister. Jaja, det var i allefall ingen hard start for han med de 12-13 kiloene vi hadde..

Det er vel ingen tvil om hva denne lille tassen skal bli..

..og teknikken var det ingen ting å si på:)

Forresten, ikke reis med www.worldexpedition.com. De stakkars bærerne dems hadde de desidert tyngste lastene vi så, og kanskje de yngste bærerne også. Knærne og nakkene til disse gutta kan umulig vare lenge.

Mer følger antagleig, for jeg må jo fortelle om hvor fantastisk turen var videre! Nå er det morgen Yoga..

Morgen Yoga, liksom. Dette er mer som formiddagsyoga og regne for sånne morgengrymennesker som vi har blitt. Lenge etter soloppgang (kl 8 - 9.30).Det var på trekkingturen at jeg virkelig begynte å stå opp tidlig. Hva skal en gjøre, når sola går ned klokka tidlig, og det ikke er støm på hyttene? Jo, vi lagde festival på ei hytte. Vi hadde jo lært å danse Nepalensk dans, og det litt for kaldt å sitte i ro. Bærere og guider spilte og sang så det ble skikkelig liv! Og så  lærte vi å synge en Nepalensk sang, det vil si at Therese lærte to vers og jeg kan reftenget. Ressan pi-ri ri slår alltid ann! I går spilte de den til og med på resturanten hvor vi spiste middag. Først uten tekst, og da vi sang i der vi kunne teksten, fikk vi den med tekst etterpå, så det ble litt lettere for oss;) Det kan jo høres ut som at vi festet til langt på natt?! Men når festen startet ved solnedgang kl 17.12, og Nepaleserne skal sove i oppholdsrommet, blir det naturlig å avslutte tidlig. Fordelen med å legge seg tidlig er jo at det er lett å stå opp til soloppgangen igjen. Vannvittig flott, men tror nok ikke det blir en vane videre..

Har aldri sett sola gå ned så lavt før, som fra Tharepati 3640moh og fritt utsyn mot Helambu og Katmandudalen. Litt dumt med skyene som ikke var høye nok, men de var heldigvis ikke så tykke. Vi var virkelig på solsiden av Himalaya! Sola måtte en del høyere får vi så den om morgenen, men det var en av de tidligste soloppgangene også på denne hytta. Tharepati anbefales!!

Bæreren vår fikk låne dunjakke av Onkelen sin, som drev hytta vi bodde på på Tharepati. Vi syntes ikke olabukse, hvitskjorte og dressjakke var bra nok klær til å bli med over 4000moh. Og vi mente at vi ikke hadde noe vi kunne låne bort. Saken var jo heller at vi hadde med mer enn nok. Fikk aldri brukt for vindvottene eller GoreTexjakka.

Høydebading. Det er faktisk ikke verre å bade på 45xxmoh enn på 1000moh. Det er mengde is på vannet og lufttemp og hastighet som avgjør. Isen lå i kantene, men det var vindstille og fint.

Eller faktisk virket det mye lettere å bevege seg i vannet. Jeg snudde lett som ingen ting. Er det noen fysikervenner som har lyst til å regne på om det lave trykket har merkbar effekt på tettheten og viskositeten til vannet??

Over 4500 moh, ja! Bjørn og jeg har høydebadekonkurranse. Nå har jeg knust den forrige rekorden. Jeg håper denne svømmeturen står som rekkord i noen år..

Vi lurte veldig på om vi egentlig kom fram til Himalaya. Konklusjonen ble Ja. Gosainkund ruta står oppført i Lonely planet; Trekking in the Nepal Himalaya. Dessuten var det et fly som styrta i Himalaya, like nedenfor Phedi i 1992. Vi bodde på hytta på Phedi 5. natta, og gikk videre oppover.

I grunnen merkelig at denne ruta ikke er mer populær. Faktisk var det bare et sveitsisk par, et tysk par og to venninner ei fra Iran og ei fra Skotland som gikk samme ruta samme veien som oss. Veldig trivelig, for vi møtte dem jo igjen og igjen og ble ganske godt kjent på turen. Det var jo ganske praktisk at Skotta og hun fra Iran hadde en guide som forklarte oss ruta og fortalte alt vi trengte å vite. Dessunen funka han litt som tolk for bærern vår og tok seg litt av førstereisgutten. Og så var det jo veldig gøy når Therese kunne "snakke Iransk" igjen. Hun fra Skottland hadde jobbet som guide og gått alle de populære trekkingturene i Nepal flere ganger. Og dette var en av favorittene! Klart vi var fornøyde med turen:) Det var bare utfordring å komme seg hjem igjen..

skrivepause...